Kenneth Hyttebakk

Minneord KENNETH HYTTEBAKKs begravelse Asker Kapell tors. 30.04.20 kl.12.00 f. 09.08.1972d.14.04.2020 Kjære familie, slekt og venner av Kenneth Hyttebakk Kjære sørgende. Jeg står ved stranden en vakker dag i april. Morgendisen er i ferd med å løse seg opp. Sjøen er rolig, nesten speilblank. En skute sprer sine seil i den svake brisen og glir majestetisk utover havet. Jeg står og ser til han er en liten hvit flekk der borte hvor hav og himmel møtes. Da sier en ved min side: der er han borte. Borte hvor? Spør jeg. Borte for mine øyne, det er alt. Han er like stor i mast og seil som da han seilte herfra; han bærer fremdeles sin last mot sitt mål. Hans minkende størrelse er i meg, ikke i ham selv. Og akkurat da – samtidig med at en ved min side sier: der er han borte – fins det andre øyne, som venter hans komme, og andre stemmer, ja hele den himmelske hærskare, klare til å juble – der kommer han! Dette er et bilde på å dø, et bilde som for mange gir håp om et nytt liv bortenfor døden-slik den kristne kirke forkynner. Vi er samlet her ved Kenneth Hyttebakks kiste og vi er stilt ansikt til ansikt med det eneste sikre vi vet om livet – at vi alle engang skal dø, at vi alle en gang skal bli borte i horisonten – for det ytre blikk. Det indre blikk, – tanker, følelser, opplevelser, erfaringer og minner ser fremdeles Kenneth som har seilt avgårde og er død. Og for dere hans nærmeste familie og slekt vil han stå klart for deres indre blikk. Han vil leve videre gjennom dere og i deres sinn. Selv har jeg verken møtt eller kjent Kenneth, men på bakgrunn av en fin samtale med foreldrene og hans yngre bror Daniel og svigerinne Trude hvor jeg fikk se et bilde av en flott mann med smilende øyne, det bilde dere har på forsiden av programmet, fikk jeg innblikk i flere sider ved hans liv og personlighet. Kenneth ble dårlig 8. februar med sterke magesmerter. Han var så dårlig at han raskt ble lagt inn på sykehus, noe han aksepterte til tross for at han ikke likte å skulle innlegges. Det viste seg at han var alvorlig syk. Diagnosen ble stilt: kreft i bukhulen med spredning. Kenneth ble operert på Radiumshospitalet, men dessverre var det ikke mulig å gi noen videre behandling utover lindrende behandling. Da Kenneth forsto at han ikke kunne kjempe denne kampen, ba han om å få komme hjem og dø i sitt barndomshjem. Dette ønsket fikk han oppfylt. Han var tapper og kjempet til siste stund og var veldig lei seg for at han ikke fikk muligheten til å følge sine 3 barn: Jostein, Kaja og Kristoffer videre i livet deres. Det viktigste for ham, som han ofte sa, var at barna hans skulle ha det bra. 14 april sovnet Kenneth stille inn hjemme med sine nærmeste rundt seg. Kenneth døde så altfor ung. Som pårørende sa da vi snakket sammen: «Tapet av Kenneth er så uvirkelig, ufattelig, ja, urettferdig». Kenneth ble født 9 august 1972 på Asker fødehjem og ville blitt 48 år da. Han vokste opp på Bleiker før turen gikk opp til Borgen. Her vokste han opp i gode, trygge kår sammen med moren Jorid, faren Odd-Jostein og den 6 år yngre broren, Daniel. Brødrene har alltid hatt et godt, nært og sterkt forhold. Kenneth var en aktiv, glad og sosial gutt som likte å drive sport – det være seg skihopping, svømming og stuping. Han elsket å være i vannet. Kenneth hadde alltid glimt i øyet, et godt smil om munnen og en smittende rungende latter. Etter ungdomskolen begynte Kenneth på tømrer linjen på Rud videregående skole. Deretter gikk ferden til Steinseth hvor han begynte å jobbe med hester, en interesse som varte hele livet. Så ble det å tjenestegjøre i luftforsvaret i Bodø i 16 måneder. Etter militæret bar det tilbake til arbeid på hestegårder – Asker-Steinseth-Hurdal og Åsgårdstrand og utdannet seg til stallmester, noe som førte til at han kjørte spranghester rundt om i Europa for Conni Bull. Hvert år arbeidet han på Oslo Horseshow. Far til Conni Bull, som hadde firmaet T.O.Bull, trengte en til å kjøre betongbil for seg og Kenneth takket ja til tilbudet han fikk her. Han ble i firmaet i 21 år. Både kunder og medarbeidere fikk respekt og ble glade i Kenneth. Han var en person som stod på, en de kunne ha full tillit til og som utførte alle typer arbeid han foretok seg på mesterlig og klok måte. Kenneth var en skikkelig arbeidskar. Han var glad i jobbe og ta i et tak. Hans kunnskap var stor på mange måter. Trengte du hjelp var det bare å ringe til Kenneth så kom han gjerne å hjalp til. Det var aldri noe problem å spørre Kenneth om hjelp. Han hadde alltid løsninger på det meste. Kenneth hadde også visjoner og en av dem var kjøp av tomt på Klokkarstua for siden å bygge hus der. Innflytting skjedde sommeren 2005. Han startet også et AS innen trefelling. Kenneth var i mange år den trofaste russebilsjåfør som russen sterkt ønsket å ha med på sin russebuss. Her tok han så godt vare på ungdommen. Han var trygg og beskyttende, bestemt og hadde sine meninger, men fordi han var snill og god lyttet folk til ham og på ham. Derfor likte ungdommen han. Han ble en trygg havn for de. Kenneth hadde også for vane å bare å dukke opp på døra uansett hvilken tid på døgnet det var. Du visste at det var Kenneth som kom – han banket hardt på før han gikk inn. Dette ble nesten et kjennetegn for dere som kjente Kenneth. For 8 år siden ble Kenneth utsatt for en arbeidsulykke. Han holdt på med sikringsarbeid i Hanekleivtunnelen på E18. Han fikk 12 tonn betong nærmest over seg, 6 brud i ryggen og 2 brudd i begge knær. Det ble sykehusopphold, rehabilitering og sterk som han var beholdt han hele tiden en optimistisk holdning: «Dette går bra» sa han titt og ofte. Og det gjorde det. Men denne gangen når Kenneth ble syk sa han aldri dette. Han sa aldri " Dette går bra". Det var som han kunne kjenne på sin egen kropp at dette ikke kom til å gå veien. Kenneth var en som gav av seg selv til andre, en god samtalepartner, hadde mange gode venner, var godt likt og hadde et stort nettverk. Men sin allsidighet etablerte han kontakter rundt om det hele. Han hadde et stort og varmt hjerte og så alltid det gode i alle. Til tross for motgang og vansker snakket han ikke vondt om noen. Kenneth var lidenskapelig opptatt av barna Jostein, Kaja og Kristoffer og elsket å finne på ting sammen med dem. Skøyter på Dikemarkvannet, turer i svømmehallen, sykkelturer, utenlandsturer til Danmark og Nederland og turer opp til hytta på Blefjell sommer som vinter. Siste gang Kenneth var på hytta sammen med barna Kaja og Kristoffer var i julen. Dette var en hyggelig ferie hvor alle var sammen med lek ute i snøen og turer til Fagerfjell slalåmbakke. Kenneth likte å følge med på de aktiviteter barna holdt på med og kjørte dem gladelig til treninger, stevner og graderinger. Det jeg til nå har sagt, viser at Kenneth hadde mange kvaliteter som kjennetegner en målrettet person, et menneske som er «hel ved». Han hadde stor kunnskap om mye, utviste en kontinuitet, kunne kommunisere, var kreativ og hadde karisma. Når Kenneth Hyttebakk nå har seilt avgårde og er død, står familie og venner tilbake med takknemlighet og gode minner om et menneske som har satt dype spor etter seg og vil bli husket for det inkluderende og hjelpsomme menneske han var. Før jeg leser opp båndene på blomster og kranser og lyser fred over hans minne vil først Kennets arbeidsgiver og deretter en venninne framføre sine siste hilsener til Kenneth. Barna til Kenneth, hans 2 nevøer og venner utenfor vil legge en rose på kisten ved graven.